Jeg trente sammen med det norske laget på en kunstgressbane. Og med fotballsko har man veldig godt feste på dette underlaget. Kanskje litt for godt. Når jeg skulle stoppe og løpe i motsatt retning så så jeg at ankelen min gikk ut av ledd. Og jeg tror jeg hørte et par knekk også.
Det var faktisk ikke så veldig vondt. Forrige uke barberte jeg meg uten barberskum, og det var faktisk vondere.
Men jeg fikk fin behandling av de andre på laget. De sa jeg ikke burde se på foten min. Da ville jeg komme til å spy. Det rådet synes jeg var absolutt til å leve med.
Etter 15 minutter dukket ambulansen og politiet opp. De la meg på båre og sendte meg direkte til NUH, som er universitetssykehuset her. Jeg burde kanskje bedt dem om å kjøre meg til et privat sykehus siden vi har helseforsikring. Men jeg valgte å la ambulansefolka ta avgjørelsene for meg.
På mottaket startet de med å dra foten inn i ledd igjen. Og det var vondt. De ga meg morfin. Og etter hvert mer morfin. Det ble en veldig opplevelsesrik natt. Gidder ikke skrive alt her. Men jeg ble operert dagen etterpå med godt resultat. De har operert inn to titanplater. Dette er ikke spesielt bra for min BMI. Dessuten må jeg nok beregne 40 sekunder lenger tid på sikkerhetskontroller på flyplasser. Men disse platene kan jeg operere ut igjen hvis de plager meg.
Brudd i ankelen er faktisk ikke så normalt. I følge internett, rammes 184 av 100.000 hvert år av dette, og det er ikke smittsomt. Men det er lang rekonv... recovery time for de som er rammet. Etter 4 dager kan man begynne å drikke øl igjen. Etter 9 uker kan man kjøre bil. Og først etter 3-4 måneder kan man begynne å gå forsiktig på foten. Og det tar gjerne 1-2 år før man blir helt bra igjen. Etter 9-12 år kan man igjen forsiktig starte med husarbeid. Men det er få som klarer dette så fort. De fleste starter med å hente post og kjøre bilen i vaskeautomaten etter ca 11 år. Og etter dette bygger man seg forsiktig opp til f.eks. raking av gress etter ca 18 år. Men dette skjønner nok alle. Ting tar tid.
Nå frekventerer ikke jeg sykehus, men jeg har vært operert en gang før, i Norge. Og det er en ting som er veldig forskjellig. Sykehuset i Singapore har bestemt seg for at de skal ned mot 0 feiloperasjoner. Dermed har de utstyrt alle disiplinene med en rekke kontrollspørsmål. Men når jeg lå på operasjonsbordet, sto de i kø og spurte om nøyaktig det samme som personen før. Typisk Singapore.
Så nå sitter jeg her med en slalåmstøvel på foten og en fot som ser ut som en elefantfot. Og fargen på foten... Jeg tror kanskje ROGGBIF er den riktige beskrivelsen på fargen.
Ellers så har jeg det bra. Jeg har noe smerter i benet, men det er mest på grunn av at foten er hovnet opp. Og sykehusene her i Singapore tuller ikke når de deler ut medisiner. Jeg har en plastpose full av forskjellige smertestillende, svimmelhetsdempende, febernedsettende og antibiotika. Og det er bra. Det er ikke vits i å ha vondt hvis man ikke må.
Ja-ja. Gjort er gjort. Situasjonen er som den er. Så nå får jeg finne på andre ting å gjøre utover høsten enn å trene og oppleve byen. Nå får jeg bedre tid til å gjøre inneting som å lese bøker, lære meg å lage app på android. Og også skrive på denne bloggen.
