Krykkehverdag

Jeg har i grunn aldri brukt krykker før, så dette er upløyd mark for meg. Her om dagen lagde jeg meg en kopp kaffe, men fant fort ut at jeg ikke har mulighet til å ta med meg kaffen på verandaen. Ikke noe krise, men det er sånne småting som gjør hverdagen litt annerledes. Jeg har funnet ut at jeg kan stå på knærne på en stol for å ta oppvasken. Det er også mulig å flytte kaffekoppen helt ut mot kanten av kjøkkenbenken. Hente kontorstolen til Emma og slide meg ut mot verandaen med kaffekoppen. En norsk mamma jeg snakket med har vært gjennom akkurat det samme. Hun sa hun hadde på seg en ryggsekk hele tiden med termos, bøker og andre ting hun måtte komme til å trenge. Jeg har også leid meg en rullestol for å kunne bevege meg innendørs. Men den rullestolen ble litt stor og uhåndterlig til at jeg gidder å ta den frem. Det er mulig vi bruker den hvis vi skal ut på en liten tur. Men jeg føler meg ganske handicapet i den. Foreløpig er det bare mest barna som bruker rullestolen. Vasking er så godt som umulig å få til. Nå har jeg fått tak i en vaskehjelp som kan komme hit 2-3 ganger i uken. Det er verdt hver eneste singadollar. Å følge barna til og fra skolen er også uaktuelt. Jeg kan levere og hente i taxi selvfølgelig. Men vi har sett oss nødt til å melde Emma og Mats på skolebussen. Men frem til de har blitt med på skolebussordningen leverer Hege Ann barna på vei til jobb mens jeg henter barna. Men jeg har blitt sykt god til å hinke. Når jeg har blitt bra igjen i venstre fot, skal jeg jaggu melde meg inn i Singapore paradishoppeklubb. Kanskje jeg kan hevde meg på toppnivå.

Copy and paste

Emma har fått beskjed om å logge seg på skole-web'en for å hente ut lekser. I denne ukens lekser lå det en del linker for de som har lyst til å gjøre ekstra mattelekser. Pliktoppfyllende som Emma er, har hun sittet i 10 minutter foran pc'en og notert ned alle linkene.

I morgen skal jeg lære henne copy & paste.

Brukket ankel

Dette så ut til å bli en super høst for meg. For hele familien egentlig. Men for min del må jeg legge kortsiktige planer til side etter at jeg brakk ankelen sist tirsdag.

Jeg trente sammen med det norske laget på en kunstgressbane. Og med fotballsko har man veldig godt feste på dette underlaget. Kanskje litt for godt. Når jeg skulle stoppe og løpe i motsatt retning så så jeg at ankelen min gikk ut av ledd. Og jeg tror jeg hørte et par knekk også.

Det var faktisk ikke så veldig vondt. Forrige uke barberte jeg meg uten barberskum, og det var faktisk vondere.

Men jeg fikk fin behandling av de andre på laget. De sa jeg ikke burde se på foten min. Da ville jeg komme til å spy. Det rådet synes jeg var absolutt til å leve med.

Etter 15 minutter dukket ambulansen og politiet opp. De la meg på båre og sendte meg direkte til NUH, som er universitetssykehuset her. Jeg burde kanskje bedt dem om å kjøre meg til et privat sykehus siden vi har helseforsikring. Men jeg valgte å la ambulansefolka ta avgjørelsene for meg.

På mottaket startet de med å dra foten inn i ledd igjen. Og det var vondt. De ga meg morfin. Og etter hvert mer morfin. Det ble en veldig opplevelsesrik natt. Gidder ikke skrive alt her. Men jeg ble operert dagen etterpå med godt resultat. De har operert inn to titanplater. Dette er ikke spesielt bra for min BMI. Dessuten må jeg nok beregne 40 sekunder lenger tid på sikkerhetskontroller på flyplasser. Men disse platene kan jeg operere ut igjen hvis de plager meg.

Brudd i ankelen er faktisk ikke så normalt. I følge internett, rammes 184 av 100.000 hvert år av dette, og det er ikke smittsomt. Men det er lang rekonv... recovery time for de som er rammet. Etter 4 dager kan man begynne å drikke øl igjen. Etter 9 uker kan man kjøre bil. Og først etter 3-4 måneder kan man begynne å gå forsiktig på foten. Og det tar gjerne 1-2 år før man blir helt bra igjen. Etter 9-12 år kan man igjen forsiktig starte med husarbeid. Men det er få som klarer dette så fort. De fleste starter med å hente post og kjøre bilen i vaskeautomaten etter ca 11 år. Og etter dette bygger man seg forsiktig opp til f.eks. raking av gress etter ca 18 år. Men dette skjønner nok alle. Ting tar tid.

Nå frekventerer ikke jeg sykehus, men jeg har vært operert en gang før, i Norge. Og det er en ting som er veldig forskjellig. Sykehuset i Singapore har bestemt seg for at de skal ned mot 0 feiloperasjoner. Dermed har de utstyrt alle disiplinene med en rekke kontrollspørsmål. Men når jeg lå på operasjonsbordet, sto de i kø og spurte om nøyaktig det samme som personen før. Typisk Singapore.

Så nå sitter jeg her med en slalåmstøvel på foten og en fot som ser ut som en elefantfot. Og fargen på foten... Jeg tror kanskje ROGGBIF er den riktige beskrivelsen på fargen.

Ellers så har jeg det bra. Jeg har noe smerter i benet, men det er mest på grunn av at foten er hovnet opp. Og sykehusene her i Singapore tuller ikke når de deler ut medisiner. Jeg har en plastpose full av forskjellige smertestillende, svimmelhetsdempende, febernedsettende og antibiotika. Og det er bra. Det er ikke vits i å ha vondt hvis man ikke må.

Ja-ja. Gjort er gjort. Situasjonen er som den er. Så nå får jeg finne på andre ting å gjøre utover høsten enn å trene og oppleve byen. Nå får jeg bedre tid til å gjøre inneting som å lese bøker, lære meg å lage app på android. Og også skrive på denne bloggen.

Valg

På lørdag var det valg i Singapore. Og resultatet ble at sittende regjering fikk 81 av 87 plasser i parlamentet. Og det er vel ikke i så mange andre land at vinneren av valget er misfornøyd med 93% av representantene i parlamentet enn i Singapore.

93% av parlamentet gir ikke et helt korrekt bilde. Valgordningen minner litt om Storbritannia sin ordning. Landet er delt inn i valgkretser, eller valkringsar som det heter i NRK. Og vinneren av en krets får inn alle mandatene. I virkeligheten hadde opposisjonen over 30% oppslutning.

Vi vet jo at Singapore ikke er 100% demokratisk og at pressefriheten kan diskuteres. Mye av dette minner om Norge før i tiden da Ap hadde full kontroll og at NRK var dominert av sosialdemokrater. Men etter å ha fulgt valget, så virker det som at valget er fair og rettferdig. Bortsett fra et par ting.

Det går rykter blant velgerne om at valget i Singapore ikke er hemmelig (det er noen serienummer på valgseddelen), og at de som stemmer for opposisjonen kan få problemer senere i karrieren. Selvfølgelig er valget hemmelig. Men sittende regjering jobber sannsynligvis ikke hardt for å avvise disse ryktene.

Statsministeren ser at han får mindre og mindre oppslutning i sin egen valgkrets. Og i år sto han i fare for å miste sin plass i parlamentet. Hva er det han gjør med det? Jo han øker størrelsen på valgkretsen, slik at også mere vennligsinnede bydeler også blir inkludert i valgkretsen.

Og så var det mediene. De dekker ikke sakene slik folket ser dem. Det er ikke det at alt dekkes fra en synsvinkel. Men det virker som at debattene og nyhetene er noe polert i forhold til hvordan vi hører folk har det i Singapore. Mange er rett og slett forbannet på hvordan ting utvikler seg. Landet blir rikere og rikere, mens nedre middelklasse blir fattigere og fattigere.

Men alt dette kommer til å endre seg om noen år. De unge er ikke redde for å stemme det de føler for. Og pressen kan ikke lenger legge seg for mye på veiskulderen i forhold til den debatten som foregår på nettet og i andre fora.

Harryhandel

I går dro vi på harrytur til Malaysia. Dette er faktisk første gangen vi er i Malaysia etter at vi flyttet til Singapore.

Det er rart å se på hvor forskjellige disse to landene er. Kontrastene er enorme. Selve grense-byen, Johor Bahru, er ganske moderne. Men hvis man drar ut av denne byen, ser man forfalne bygninger, høner (og haner?) som går rundt omkring, løshunder og lovløse tilstander.

Emma og Mats var sjokkert når de fikk høre at det var helt ok å kaste søppel eller tisse utendørs i Malaysia. Mats benyttet seg selvfølgelig av muligheten så ofte han kunne.

Fra Galaxy uploads 2011

Det er mye som fremdeles ikke har forandret seg i Malaysia siden vi var der i 1999. Man bestemmer sine egne trafikkregler mens man kjører. Følger man fartsgrensen skaper man kaos for de andre bilistene. Det er helt greit å ta forbikjøring selv om det ikke er ledig i motgående kjørefelt. Man regner vel bare med at motgående trafikk legger seg ut på veiskulderen for å gi plass.

Malaysia er fremdeles et u-land. Det virker som at alt det Malaysia gjør blir galt. De sliter veldig med at de velutdannede flytter ut av landet. Brain-drain sies å være det største hinderet for at Malaysia skal kunne bli et industrialisert land.

For Singapore er situasjonen motsatt. Selskaper står i kø for å etablere regionskontor i Singapore. Tilgangen på høyt utdannede er stor. Malaysiere som blir nektet utdannelse i eget land pga feil etnisk bakgrunn, drar gjerne til Singapore for å få seg utdannelse. Og folk fra vesten (og den 3. verden) står i kø for å få lov til å jobbe her i dette vakre landet.

Men det som var artig observere på vår dagstur til Malaysia, var at Singaporernes oppførsel i trafikken var under enhver kritikk på Malaysisk side av grensen. Her presset man seg inn, tutet, viste fingeren og sperret for andre biler. Men straks de var inne på Singapore sin side av grensen snudde opprørselen seg 180 grader. Da var alle høflige i trafikken og fulgte reglene til punkt å prikke. Akkurat slik vi er vant til. Det er mulig det var ønsket om å komme tilbake til hjemlandet sitt som var så stort at det ble en del aggresjon i køen. For den jevne Singaporer er livredd for å oppholde seg i Malaysia. Det opplever de som noe av det skumleste man kan gjøre.

Reisebrev fra en reise

Siden vi er i en helt annen del av verden tenkte vi det kunne være morsomt å finne på noe helt annet enn å ta med barna til Svinesund på skjærtorsdag og ragge rundt. Skjønt, de har et sted som heter Johor Bahru som ligger 3 steinkast fra grensen til Singapore på malayisk side. Det er hit Singaporere drar for å kjøpe billig kjøtt og flesk. Men jeg tviler på at det finnes et eget opplegg på skjærtorsdag allah det de har i Svinesund.

Uansett. Barna har 1 uke fri i påsken, og den skulle brukes på reise. Valget i år falt på en øy som heter Boracay. Det er flere vi kjenner som har vært her før. Og alle har anbefalt stedet på det varmeste. Tripadvisor har nettopp satt Boracay på nr 2 over steder med verdens beste strender.

Men vi kjenner også flere som har tenkt å dra til Boracay, men har lagt planene på hylla pga pris og tilgjengelighet. Det er ikke mange selskaper som flyr hit. Og nærmeste flyplass har en flystripe som er litt over 100 meter lang. Så det er stort sett små flyselskap med bitte små fly som flyr hit. Men vi klarte å finne frem til et selskap som heter Cebu Pacific som nettopp har startet med flyginger fra Singapore til Filippinene. Dette flyselskapet hadde mange ledige seter igjen fra Singapore til Boracay. Og de var mye rimeligere enn andre alternativer vi hadde sett på før. Men vi fant fort ut grunnen til dette. Det var nesten umulig å bestille billetter via nettsidene deres. Jeg tror vi prøvde å bestille 10-12 ganger før vi endelig klarte det. Vi prøvde med forskjellige maskiner og forskjellige nettlesere. Men til slutt klarte i å få gjennom en bestilling.

Cebu Pacific er, i følge dem selv, det raskest voksende flyselskapet i Asia. De hadde vel 3 fly i fjor og har kjøpt inn 6 nye i år. Da har de en vekst på 200%... Men det var ikke noe å si på flyselskapet. Det virket veldig profft og moderne med en typisk lavprisprofil alla Tiger Air eller Norwegian for den saks skyld.

 

 

Men vi ble veldig forsinket under mellomlandingen i Cebu. Propellflyet vi skulle ha til Boracay hadde en teknisk feil og vi måtte vente fra kl. 0400 til 0830 for å få et annet fly. Det førte til at Mats sluknet med en gang vi kom ombord i flyet.

 

Etter å ha landet på en flyplass som er mindre enn Kjevik, ble vi stoppet av noen som kunne gi oss transport til hotellet. Vi trengte transport til havnen, båt over til Boracay og bil til hotellet. Han jeg snakket med kunne tilby tranport helt frem til hotellet for 450 Pesos per person. Men vi har vært på tur før og skulle til å prute oss ned til 200 Pesos, før vi begynte å regne på det. 50 kr per pers er ikke mye penger. I ettertid ser vi at vi kanskje burde prutet oss ned til hvertfall 40 kr. Men det er litt patetisk å bruke så mye energi på å spare en 10'er når vi vet hvor mye disse pengene betyr for dem. Men nå har vi sikkert ødelagt for de som kommer etter oss.

 

Vel fremme på hotellet. Hotellet heter The Sandcastles og ligger midt i den mest populære delen av den mest populære stranden. Hotellet ser 10 ganger større ut på bilder enn i virkeligheten. Det er et lite hotell med 3-4 hotellrom og flere ansatte enn gjester. Vi fikk det beste rommet som er en 3-roms i 2. etg. Hotellet hadde det som var viktigst for oss. Beachfront og kort vei til stranden. I dette tilfellet 20 cm.

 

 

En av hovedattraksjonene her er båttur. For ca. 250 kr kan man leie båt med mannskap og guide en halv dag. Vi ble tatt med en runde rundt Boracay med en stopp for å snorkle og mate fisker og en stopp på en strand for å bade.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter båtturen var det tid for å slappe av.

 

Og Mats har kommet i den alderen at han skal ødelegge alle bilder han er med på. Greit for meg. Jeg har fortalt han at jeg kommer til å vise alle disse bildene til vennene hans når han blir 18 år.

 

En av de morsomste aktivitetene for barna på stranden var trampoline med seler.

 

Båtturen vi hadde var så deilig at vi bestemte oss for å ta en tur i solnedgang med en seglbåt. Dette ble en kjempekoselig tur. Dessverre forsvant vinden på vei hjem, så mannskapet måtte padle oss hjem. Vi kom tilbake etter at det var bek mørkt. Uten lanterner eller annet lys. Turen ble 2 timer lenger enn planlagt. Hadde jeg visst det, hadde jeg tatt med mer enn en øl.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Morgenbilde fra hotellverandaen.

 

Etter halve ferien gikk turen videre til et hotell som heter Shangri-La. Det var egentlig her vi ønsket å bo hele tiden. Et luksushotell med alle tenkelige fasiliteter. Men vi var litt bekymret for at det kanskje ville bli litt kjedelig å bo så luksuriøst en hel uke. Derfor delte vi opp ferien i to. Men det skulle vise seg fort at det ikke var kjedelig å bo på Shangri-La i det hele tatt. Mange aktiviteter for barna og kun luksus for de voksne.

Men vi er uansett veldig fornøyde med at vi delte opp ferien i to og at vi fikk oppleve begge deler. Og vi er også fornøyd med den rekkefølgen vi delte opp ferien. Først en vanlig appartment før et 5-stjerners hotell. Det hadde vært litt kjedelig å gjøre det omvendt.

 

Shangri-La er et helt avstengt fra omverdenen. Vi måtte passere flere vaktposter før vi kom inn dit. Og det er security over alt for å passe på at ingen kommer inn på dette paradiset. Her er det ikke meningen at man skal gå en meter hvis man ikke vil. Elektriske buggyer står klare over alt til å da deg dit du vil.

 

Ellers er det ikke så mye å si om Shangri-La annet enn at det var mye flottere enn vi kunne forestille oss, og at det er det desidert flotteste hotellet jeg noen gang har bodd på.

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

På vei hjem fikk vi selvfølgelig en egen speed-boat som kjørte oss direkte fra hotellet til flyplassen. På havnen ventet en egen lounge for oss. Herfra og hjem var det ikke meningen at vi skulle stå i innsjekkingskø eller bære egen bagasje. De hadde egne ansatte ved flyplassen som fikset dette for oss.

Nå skulle det vise seg at flyet vårt var kansellert og at vi måtte busses til en annen flyplass for å komme oss til Manila. Men også ved den andre flyplassen sto det ansatte fra Shangri-La og geleidet oss forbi alle køer.

Fra Boracay 2011

Og reisen hjem gikk smertefritt. Eller... det er ganske typisk i u-land i Asia at man må betale flyskatt i cash når man skal inn på flyplassen. Og det er ganske gøy å løpe rundt å prøve å ta ut mer penger i lokal valuta 15 minutter før take-off. Og hvis man i tillegg har mistet innreisepapirene sine, så har man ikke så mye tid før flyet går. Men den som er sist inn på flyet slipper ihvertfall å vente på de som kommer for sent inn på flyet...

Vi er glade for at vi fikk oppleve Boracay før det blir en skikkelig turistmagnet. For det er ikke tvil om at noe er i ferd med å skje med den øya. Og mye har visst allerede skjedd de siste 5-10 årene. Og vi er ikke i tvil om at vi mer enn gjerne reiser tilbake. Spesielt til Shangri-La.