Reisebrev fra en reise

Siden vi er i en helt annen del av verden tenkte vi det kunne være morsomt å finne på noe helt annet enn å ta med barna til Svinesund på skjærtorsdag og ragge rundt. Skjønt, de har et sted som heter Johor Bahru som ligger 3 steinkast fra grensen til Singapore på malayisk side. Det er hit Singaporere drar for å kjøpe billig kjøtt og flesk. Men jeg tviler på at det finnes et eget opplegg på skjærtorsdag allah det de har i Svinesund.

Uansett. Barna har 1 uke fri i påsken, og den skulle brukes på reise. Valget i år falt på en øy som heter Boracay. Det er flere vi kjenner som har vært her før. Og alle har anbefalt stedet på det varmeste. Tripadvisor har nettopp satt Boracay på nr 2 over steder med verdens beste strender.

Men vi kjenner også flere som har tenkt å dra til Boracay, men har lagt planene på hylla pga pris og tilgjengelighet. Det er ikke mange selskaper som flyr hit. Og nærmeste flyplass har en flystripe som er litt over 100 meter lang. Så det er stort sett små flyselskap med bitte små fly som flyr hit. Men vi klarte å finne frem til et selskap som heter Cebu Pacific som nettopp har startet med flyginger fra Singapore til Filippinene. Dette flyselskapet hadde mange ledige seter igjen fra Singapore til Boracay. Og de var mye rimeligere enn andre alternativer vi hadde sett på før. Men vi fant fort ut grunnen til dette. Det var nesten umulig å bestille billetter via nettsidene deres. Jeg tror vi prøvde å bestille 10-12 ganger før vi endelig klarte det. Vi prøvde med forskjellige maskiner og forskjellige nettlesere. Men til slutt klarte i å få gjennom en bestilling.

Cebu Pacific er, i følge dem selv, det raskest voksende flyselskapet i Asia. De hadde vel 3 fly i fjor og har kjøpt inn 6 nye i år. Da har de en vekst på 200%... Men det var ikke noe å si på flyselskapet. Det virket veldig profft og moderne med en typisk lavprisprofil alla Tiger Air eller Norwegian for den saks skyld.

 

 

Men vi ble veldig forsinket under mellomlandingen i Cebu. Propellflyet vi skulle ha til Boracay hadde en teknisk feil og vi måtte vente fra kl. 0400 til 0830 for å få et annet fly. Det førte til at Mats sluknet med en gang vi kom ombord i flyet.

 

Etter å ha landet på en flyplass som er mindre enn Kjevik, ble vi stoppet av noen som kunne gi oss transport til hotellet. Vi trengte transport til havnen, båt over til Boracay og bil til hotellet. Han jeg snakket med kunne tilby tranport helt frem til hotellet for 450 Pesos per person. Men vi har vært på tur før og skulle til å prute oss ned til 200 Pesos, før vi begynte å regne på det. 50 kr per pers er ikke mye penger. I ettertid ser vi at vi kanskje burde prutet oss ned til hvertfall 40 kr. Men det er litt patetisk å bruke så mye energi på å spare en 10'er når vi vet hvor mye disse pengene betyr for dem. Men nå har vi sikkert ødelagt for de som kommer etter oss.

 

Vel fremme på hotellet. Hotellet heter The Sandcastles og ligger midt i den mest populære delen av den mest populære stranden. Hotellet ser 10 ganger større ut på bilder enn i virkeligheten. Det er et lite hotell med 3-4 hotellrom og flere ansatte enn gjester. Vi fikk det beste rommet som er en 3-roms i 2. etg. Hotellet hadde det som var viktigst for oss. Beachfront og kort vei til stranden. I dette tilfellet 20 cm.

 

 

En av hovedattraksjonene her er båttur. For ca. 250 kr kan man leie båt med mannskap og guide en halv dag. Vi ble tatt med en runde rundt Boracay med en stopp for å snorkle og mate fisker og en stopp på en strand for å bade.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter båtturen var det tid for å slappe av.

 

Og Mats har kommet i den alderen at han skal ødelegge alle bilder han er med på. Greit for meg. Jeg har fortalt han at jeg kommer til å vise alle disse bildene til vennene hans når han blir 18 år.

 

En av de morsomste aktivitetene for barna på stranden var trampoline med seler.

 

Båtturen vi hadde var så deilig at vi bestemte oss for å ta en tur i solnedgang med en seglbåt. Dette ble en kjempekoselig tur. Dessverre forsvant vinden på vei hjem, så mannskapet måtte padle oss hjem. Vi kom tilbake etter at det var bek mørkt. Uten lanterner eller annet lys. Turen ble 2 timer lenger enn planlagt. Hadde jeg visst det, hadde jeg tatt med mer enn en øl.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Morgenbilde fra hotellverandaen.

 

Etter halve ferien gikk turen videre til et hotell som heter Shangri-La. Det var egentlig her vi ønsket å bo hele tiden. Et luksushotell med alle tenkelige fasiliteter. Men vi var litt bekymret for at det kanskje ville bli litt kjedelig å bo så luksuriøst en hel uke. Derfor delte vi opp ferien i to. Men det skulle vise seg fort at det ikke var kjedelig å bo på Shangri-La i det hele tatt. Mange aktiviteter for barna og kun luksus for de voksne.

Men vi er uansett veldig fornøyde med at vi delte opp ferien i to og at vi fikk oppleve begge deler. Og vi er også fornøyd med den rekkefølgen vi delte opp ferien. Først en vanlig appartment før et 5-stjerners hotell. Det hadde vært litt kjedelig å gjøre det omvendt.

 

Shangri-La er et helt avstengt fra omverdenen. Vi måtte passere flere vaktposter før vi kom inn dit. Og det er security over alt for å passe på at ingen kommer inn på dette paradiset. Her er det ikke meningen at man skal gå en meter hvis man ikke vil. Elektriske buggyer står klare over alt til å da deg dit du vil.

 

Ellers er det ikke så mye å si om Shangri-La annet enn at det var mye flottere enn vi kunne forestille oss, og at det er det desidert flotteste hotellet jeg noen gang har bodd på.

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

Fra Boracay 2011

På vei hjem fikk vi selvfølgelig en egen speed-boat som kjørte oss direkte fra hotellet til flyplassen. På havnen ventet en egen lounge for oss. Herfra og hjem var det ikke meningen at vi skulle stå i innsjekkingskø eller bære egen bagasje. De hadde egne ansatte ved flyplassen som fikset dette for oss.

Nå skulle det vise seg at flyet vårt var kansellert og at vi måtte busses til en annen flyplass for å komme oss til Manila. Men også ved den andre flyplassen sto det ansatte fra Shangri-La og geleidet oss forbi alle køer.

Fra Boracay 2011

Og reisen hjem gikk smertefritt. Eller... det er ganske typisk i u-land i Asia at man må betale flyskatt i cash når man skal inn på flyplassen. Og det er ganske gøy å løpe rundt å prøve å ta ut mer penger i lokal valuta 15 minutter før take-off. Og hvis man i tillegg har mistet innreisepapirene sine, så har man ikke så mye tid før flyet går. Men den som er sist inn på flyet slipper ihvertfall å vente på de som kommer for sent inn på flyet...

Vi er glade for at vi fikk oppleve Boracay før det blir en skikkelig turistmagnet. For det er ikke tvil om at noe er i ferd med å skje med den øya. Og mye har visst allerede skjedd de siste 5-10 årene. Og vi er ikke i tvil om at vi mer enn gjerne reiser tilbake. Spesielt til Shangri-La.